This is a “missing chapter” from my auto-biography “Nittenåttifire“. The publisher decided to take it out as it is not really relevant for my Scientology experience. Nevertheless, it’s a good introduction to Role-Playing Games, and so I post it here for reference. For those of you that can read Norwegian, enjoy 🙂

“Eventyrerne gikk langsomt og forsiktig opp trappen mot andre etasje. Sagan var allerede såret etter strabasene i første og det var ikke trygt å bevege seg omkring i tårnet til en mektig magiker. Før en visste ordet av det kunne en magisk skapning komme frem fra skyggene for å beskytte tårnets herre mot inntrengere som dem. Eller, dersom de ikke var forsiktige kunne de utløse en mekanisk eller magisk felle eller en uhyggelig forbannelse.”

“Slitne og utrygge, Sagan gikk først, Chamax like etter. Han var kanskje den mest aparte i dette brokete selskapet. Med sine drøye to meter, var han ikke blant de høyeste av sin rase, men den fryktinngytende øglemannen med klubbe og skjold og glinsende skjell som dekket hele kroppen kunne skremme livet av et vanlig menneske, en dverg eller en stakkars alv.”

“Bak Chamax fulgte halvgiganten. En overkropp over de andre og med bøyd hode opp trappen. De tunge stegene skapte en lett nervøsitet blant de andre i laget. Det var viktig at de kunne overraske den onde magikeren i etasjen over.”

“Markus var klar til sin livs utfordring. Det kunne lett bli en kamp der han ville få en avgjørende rolle. Lagets vismann og magiker festet grepet rundt sin stav mens han fokuserte på det hans mentor hadde lært ham. Det lå magi i luften, og Markus hadde en tydelig skjerpet mine rundt øynene.”

“Tzirga dannet baktroppen. Hun var en mektig kriger som ikke var redd for å tre inn i gladiatorringen mot muskelbunter langt større enn henne selv. Få kunne behandle en stav slik som henne, og da tenker vi først og fremst på kampsituasjoner.”

“Og midt inne i denne gruppen av eventyrere tuslet det en hvit katt. Ildun strøk seg lett inntil leggrustningen til sin eier, men Sagan var for opptatt med å redde nærområdet fra en ond fare til å bry seg om sin følgevenns behov for oppmerksomhet.”

Stein satt fremoverbøyd ved andre enden av bordet. Han kikket ned på karakterarket og vurderte hvilken strategi han skulle bruke; Klubbe eller nærkamp? De var fem eventyrere i gruppen og i tillegg til Sagan brukte også Runes karakter Chamax en klubbe i kamp. Det kunne bli trangt og farlig for de andre karakterene i det øverste tårnrommet.

Tom satt der ganske så selvsikker. Med en slåsskjempe av en halvgigant som karakter, hadde han lite å frykte i kamp mot en eneste opponent. Trodde han.

Henning og Cathrine diskuterte hvordan karakterene burde gå inn i rommet og hvilken magi Markus burde bruke først. Cathrine var også usikker på om det faktisk var plass til Tzirga med staven i en kamp mot magikeren Soian Han.

Selv satt jeg bak skjermbrettet. Tårnet var tegnet ned til minste detalj. Soian Han var beskrevet på et karakterark akkurat som spillerkarakterene. Han burde være en god match for denne gruppen med relativt nye karakterer. Jeg hadde allerede skrevet opp hvilke besvergelser den onde magikeren ville benytte dersom han skulle bli overrasket, og i og med at spillerne klekket ut en god plan for å innta tårnet, ble Soian Han overrumplet.

Vi hadde lagt ut en matte på bordet. På denne var det tegnet tårnetasjene, og det var plassert ut små metallfigurer, en for hver karakter. Spillerne forklarte hva nettopp sin karakter ville gjøre som neste handling. De fungerte godt sammen som et lag der de satt rundt bordet og la sine strategier og taktikk.

“Sagen kjente forsiktig på den store eikedøren til den øverste etasjen. Den var ulåst. Eventyrerne telte stille til tre. Døren føk opp og Sagan stormet inn med Chamax hakk i hel. Halvgiganten kom trampende gjennom døren og fikk endelig rettet opp ryggen. Markus gikk rett inn og til høyre der han gjorde seg klar til sin første besvergelse. Bakerst i køen stod lagets kvinnelige kriger og lurte på hvordan hun skulle få gjort nytte for seg, for det var slett ikke plass til å vifte rundt med en stav der inne.”

“Eventyrerne kom inn i rommet mens Soian Han var midt inne i et rituale. Det tok ikke mange millisekundene før transen var brutt og magikeren fikk se innbruddstyvene – tre vilt fremmede gærninger hadde tatt seg inn tårnet hans. Med seg hadde de en stor øgle på to ben iført våpen og rustning og en kjempe som sikkert var en erstatning for et esel.”

“Den gamle var ikke vond å be. Besvergelser tok alltid litt tid å forberede, og her var sekundene svært dyrbare. Soian Han hadde rett og slett ikke tid til å kaste en forbannelse over inntrengerne. Han pekte på dem med sitt fremste våpen, en hanske av jern som gikk i ett med hans høyre hånd. Og med et ord på gammel-drakonsk skjøt det en flammestråle ut av fingertuppene og lyste opp hele rommet. Det var best å fjerne monsteret først. Chamax ble truffet midt i brystet og gikk ned for telling. Sagan bykset frem og angrep magikeren med bare nevene. Klubben lot han ligge på gulvet i fare for å slå ut en av sine kamerater ved et uhell.”

Stein plukket opp terningen, la den i terningkoppen og ristet godt. Det smalt i bordplata og han løftet forsiktig for å se hva resultatet ble. “Ha, jeg traff!” utbrøt han fornøyd. Jeg kastet en terning bak skjermbrettet for å se om magikeren klarte å hoppe unna. Som spilleder var det viktig å være helt ærlig, selv om terningkastene var skjult for spillerne. Et ærlig spill var et spennende og morsomt spill. Terningkastet viste at magikeren ikke klarte å komme unna angrepet.

Et nytt kast for å bestemme hvor Sagans spark landet. I magikerens høyre ben. Et lite sukk kunne høres blant spillerne da det siste terningkastet viste at skaden ikke ble så stor som de hadde håpet på.

Dermed var det halvgigantens tur. Den lange og trege armen bommet da Soian Han tok et lite skritt til siden.

Markus hadde brukt noen få sekunder på å gjøre klar sin besvergelse.

Henning kastet terningen for å se om magien var vellykket. Med Chamax i bakken, var spillerne glade for å høre at Sagan nå hadde ekstra magisk beskyttelse.

“Igjen pekte Soian Han på en motstander. Halvgiganten fikk ildstrålen rett i magen og falt om i smerter. Til tross for de kraftige lysglimtene i tårnrommet så situasjonen ikke så lys ut for eventyrgjengen.”

“Tzirga fikk bedre plass nå som øglemannen og halvgiganten lå nede for telling. Og med Markus i bakgrunnen var det bare henne og Sagan som kjempet. Hun med en eikestav og han med armer og ben.”

“Sagan fikk inn et spark i mageregionen, mens Tzirga ga magikeren en vond venstre arm. En ny besvergelse fra Markus gjengjeldte den varme velkomsten og sendte en ildkule mot Soian Han. Den hadde langt mindre virkning på ildmagikeren enn det Markus var vant til. Likevel var Soian Han tydelig preget av smerter mens han på nytt pekte sin hanske mot et offer, og Tzirga fikk smake hans vrede.”

“Fortvilet av sinne langet Sagan på nytt ut mot magikeren og fikk gitt ham en saftig ørefik. Det begynte å svartne for Soian Han. Han samlet seg i en siste kraftanstrengelse og fyret av et skudd mot sin argeste motstander. Ildstrålen ble så kraftig at den flerret igjennom Sagans bryst og etterlot seg et stort gapende svart sår tvers igjennom lærrustingen.”

“Markus var nå alene mot den mektige magikeren i tårnet. Motstanderen var på randen av å falle sammen og Markus følte at han nå hadde en siste sjanse til å redde seg selv og sine venner før også han fikk smake den onde hansken.”

Henning ristet kraftig og lenge på terningkoppen før han satte den bestemt ned i bordet. Han løftet den opp og terningen viste at den magiske besvergelsen var vellykket.

“Soian Han vred seg i smerte der han falt om mens han forsøkte å mane fram den siste rest av trolldom til ingen nytte. Ildun tittet nervøst frem fra bak eikedøren og trippet frem til sin herre og mester. Sagan lå der livløs og forbrent.”

“Markus gikk frem til Soian Han for å forsikre seg om at han var død. Han virket svært død, men Markus tok ingen sjanser. Med de spinkle bicepsene trakk han hansken av høyrehånden til liket. “Hm…”, tenkte han og forsøkte om den passet hans egen. Hansken virket merkelig god å ha på seg. Den strammet forsiktig, og deretter litt til. Markus ble nervøs og forsøkte å få den av, men den magiske hansken hadde fått en ny eier, og den satt som støpt på Markus sin høyre hånd.”

“Litt forfjamset over sin nye jernhånd gikk Markus fra venn til venn for å sjekke status på gruppen. De var alle forbrente, men kun en var borte. Sagan hadde mistet livet i Soian Hans tårn. Markus var ingen lege, og han kunne ikke hjelpe sine venner der de lå besvimte og skadde. Han løp så fort bena kunne klare ned trappene, ut inngangsdøren, nedover veien og ut av porten til borgmuren.”

“I tre kilometer løp han. Alene og bekymret for sine venners liv.”

“Vel fremme i den Flandycanske borgen møtte han Lamar. Den vise mannen hadde rekruttert dem til det farefulle oppdraget. Markus rablet historien og Lamar desifrerte så godt han kunne. Kort etter bar det tilbake opp på fjellet der Lamar fikk se de skadde i tårnrommet. Han forbandt de forbrente og konstaterte at Sagan var livløs.”

“Sagan hadde bodd i den Flandycanske grenseborgen i flere måneder og hadde blitt en nær venn av Lamar. Den gamle vise mannen hadde rukket å bli glad i den intelligente krigeren med det tydelige potensialet. Han bestemte seg for å ofre mye for vennskapet, og samlet sine magiske krefter om den ypperste av alle besvergelser; Gjenopplivingen.”

“I noe som minnet om en evighet holdt han sine hender på Sagan sitt bryst mens han mumlet uforståelige ord på et eldgammelt språk. Hans magiske krefter fylte Sagans bryst med liv, helt til hjertet endelig igjen begynte å slå.”

Eventyrerne fikk god medisinsk behandling og spillerne var godt fornøyde med å ha erobret tårnet og fjernet den onde magikeren fra nærområdet. Senere viste det seg at tårnet hadde en meget spesiell kjeller med huler og ganger og med monstre av ymse slag.

Spillerne bestemte seg for å annektere det som nå ble kalt for Sagans Tårn. Fra denne nye basen utforsket de først tårnets kjeller før de dro ut på andre spennende og farefulle oppdrag.

Detaljene i denne historien er sikkert ikke nøyaktige, men den gir et innblikk i en rollespillsesjon. Rollespill skulle gi meg mange år med inspirasjon og moro.