Building The Bridge (norske artikler om Scientologi)

English: The Norwegian students I did a two hour lecture on Scientology for has compiled their studies into a series of blog posts. The blog is publicly available (in Norwegian).

Norsk: Den 16. mars hold jeg et to timers foredrag om Scientologi ved Menighetsfakultetet, Universitetet i Oslo. Studentene har nå samlet informasjon fra et bredt spekter av kilder og skrevet en rekke bloggposter om ulike aspekter ved Scientologi. Resultatet kan du se her: http://buildingthebridge.blogg.no/

2016-04-13-214242_340x267_scrot

The dangers of comfort

I believe we have an inherent drive, a purpose. Any purpose.

A purpose needs a game. A game needs a purpose.

Without barriers, there is no drive and without a drive there is no life.

Life is fueled by accomplishment. The overcoming of barriers toward a purpose we create yields a sense of mastery, of accomplishment.

When we fulfill purposes, we create new purposes to achieve. As we realize purposes, our life becomes more accomplished, more perfected. And comfort sets in.

Johnny wants to become a physician, have a luxurious home, a great marriage and two wonderful kids. He goes through years of education, dates girls, becomes a doctor and marries Miss Right. They get two lovely kids. He’s a wonderful father and they adore him. They live in a fantastic house and life is full of comfort. Now what?

With more perfection and comfort, less purposes and excitement remains. There is freedom with less barriers and adventure, less drive and direction. There is less to live for. At that point a person can slumber in apathy or revolt by creating less positive adventures – like self-inflicted pains, drugs or criminality. Johnny starts drinking and beats Miss Right left and right. He gambles and loses the house.

What happens with individuals have parallels in societies and the World at large.

We see the dangers of comfort in our decadent Western world much like the Romans experienced in their conquered world. As our world grows less dangerous and comfort and freedom sets in, we will create new dangers to topple, or we can slide into apathy to have dangers mounting while we slumber. With less wars, population growth tapering off and with criminality rates going down, we may have to rely on global warming or artificial intelligence to keep us busy. Because perfecting society with security to iron out any possibility of terrorism will only create more comfort and less life.

Maybe the need for adventure is why we don’t see any advance alien civilizations. Maybe they bored themselves into apathy or did some crazy shit as a counter-reaction to the increasing comfort and lull.

If you can look past the terrible special effects and the cute retro scenery, this episode of Space 1999 captures the dangers of comfort in a neat way:

What should we do to have a decent game to come back to?

Hva er Scientologi?

Også i år holdt jeg en forelesning ved Menighetsfakultetet ved UiO. En gruppe studenter skulle skrive artikler om Scientologi, og jeg ble invitert som en kilde for deres arbeide. Studentene hadde allerede besøkt Scientologikirken i Oslo. De stilte med åpent sinn og flere gode spørsmål. Det ble en to timers forelesning som dekket alle nivåene i Scientologi med detaljer fra hele “Broen til Total Frihet” – fra Diantetikk og engrammer til Purification Rundown, Clear, OT-nivåene, Xenu, eksorsisme og OT 8. De fikk høre min historie, om hvordan jeg kom inn i Scientologi og hvorfor jeg gikk ut. Flere andre viktige elementer ble dekket i løpet av de to timene. Du kan se hele forelesningen her:

I am wrong.

It’s important to heed one’s own advice. And in light of recent exchanges on this blog, I am inspired to review where I am wrong, where I could do with some correcting, and where I have potential for improvement.

I-am-wrong-590x326

I wrote this in an exchange: “…in order to become better in any area, a person must admit to being wrong. When I coach people and help people improve in an area, they first realise they are wrong in that area before they can improve. No admitting to being wrong equals no gain.“. It goes hand-in-glove with me “helping people fail“.

Passing on an opportunity to improve is folly. I am thankful for the opportunity to see my errors and for this opportunity to express them. Because without seeing and expressing it, my chances for improvement is blunted if not halted. Here goes:

  • I bog down to perfecting details when I lose strong interests in important games in life.
  • I find it hard to get started on new directions in life. Instead I keep polishing what is already quite perfect.
  • I get too emotionally engaged in discussions where I am certain I am right. That’s when I become an asshole. It can turn out quite counter-productive as it can drive another to be even more insisting on being right.
  • In an effort to assert my own rightness in a discussion, I can forget to really listen to and understand the other person.
  • In an effort to assert my own rightness in a discussion, I can forget to compliment the other person for valuable input.
  • I can get blinded by the contents of a discussion and often disregard the form of the discussion.
  • I tend to focus on logic and disregard factors that are often more important, such as pure art, crazy initiatives and “batshit” as Katageek would call it.
  • While my journey to OT 8 in Scientology has given me huge improvements in harmony, resilience and ability to “letting go”, these very gains has also deprived my life of some excitement and zest. I am trying to figure out how to improve the sense of adventure and lose some of that calm harmony. Anyone willing to trade?

I am sure I have forgotten important points in the list above. But heck, I am a work in progress and I can always add more points later.

I have had many changes in viewpoints in the past years. Thanks to many contributors on this blog, my viewpoints on Scientology, philosophy and life in general has markedly evolved. I am on a quest to evolve further, and I welcome your input as to how I can best improve on the above points.

BTW; This is my post #500 on this blog. Perhaps it will mark an improved Geir 🙂

You are turning away from The Truth! Are you crazy?

As a Scientologist starts to wake up to the reality that the Church of Scientology is a real world Truman Show, other Scientologists will warn him that he will be doomed as he turns his back to the One True Path.

As an independent Scientologist starts to wake up to the reality that Scientology cannot deliver on its promises, other independents will tell him how dark his future will be as he turns away from The Truth.

I have heard warnings like “you will get cancer and die”, “your eternity will be lost” and “you will die alone in the dark”. And all because Scientology is the only salvation for Mankind, the only real hope in the whole wide universe since the dawn of time. And this is precisely why you will become lost and depressed and have your life wrecked.

And for some, this prophecy will come true. Many Scientologists do experience their world falling apart when they leave their church. Many independent Scientologists do feel depressed as they start to doubt their beliefs in Scientology. Lives do get wrecked. But is it because they turn away from the truth?

No.

And here is why: Scientologists experience the same withdrawal symptoms as people departing from other cults. Be it the Jehovah’s Witnesses, Moonies (Unification Church), Mormonism, Nation of Islam, KKK, Raëlians or any other strong belief system. Similar warnings are issued and similar experiences are recounted. Each one could conclude that the reason a former member is having a hard time after leaving their faith is because they have deviated from the Only True Path – or gone “off-purpose” as Scientologists would say.

apostasy

So if it isn’t the turning away from truth that does the damage, what is it? It’s the loss of hope, of purpose. Even if the hope was false and the purpose was fake, unfulfilled or plain crazy.

Something to keep in mind if you harbour a doubt.

Scientology: The Borg of ideologies

Here are some quotes from L. Ron Hubbard about Scientology:

When somebody enrolls, consider he or she has joined up for the duration of the universe — never permit an “open-minded” approach… If they enrolled, they’re aboard, and if they’re aboard they’re here on the same terms as the rest of us — win or die in the attempt. Never let them be half minded about being Scientologists.

We’re not playing some minor game in Scientology. It isn’t cute or something to do for lack of something better. The whole agonized future of this planet, every Man, Woman and Child on it, and your own destiny for the next endless trillions of years depend on what you do here and now with and in Scientology.

Scientology is the only workable system man has. It has already taken people toward higher IQ, better lives and all that. No other system has. So realize that it has no competitor.

We’re playing for blood, the stake is EARTH.

In all the broad Universe there is no other hope for Man than ourselves.

If attacked on some vulnerable point by anyone or anything or any organization, always find or manufacture enough threat against them to cause them to sue for peace.

There is no more ethical group on this planet than ourselves.

Scientology insists on being the Only True Way. Scientologists buy into this and are convinced that Scientology is Right and that other paths are Wrong. Scientologists becomes adamant on defending Scientology regardless of opposing facts. It is the opposite of Science. When a Scientologist starts admitting Scientology is wrong in some area, he has started to move away from being a Scientologist.

Scientology is a self-perpetuating ideology insisting it is right. It is The Borg of ideologies.

The Borg

The Borg

You are an imperfect being, created by an imperfect being.

We only wish to raise quality of life for all species.

You will be assimilated. Resistance is futile.

Hva er rollespill?

This is a “missing chapter” from my auto-biography “Nittenåttifire“. The publisher decided to take it out as it is not really relevant for my Scientology experience. Nevertheless, it’s a good introduction to Role-Playing Games, and so I post it here for reference. For those of you that can read Norwegian, enjoy 🙂

“Eventyrerne gikk langsomt og forsiktig opp trappen mot andre etasje. Sagan var allerede såret etter strabasene i første og det var ikke trygt å bevege seg omkring i tårnet til en mektig magiker. Før en visste ordet av det kunne en magisk skapning komme frem fra skyggene for å beskytte tårnets herre mot inntrengere som dem. Eller, dersom de ikke var forsiktige kunne de utløse en mekanisk eller magisk felle eller en uhyggelig forbannelse.”

“Slitne og utrygge, Sagan gikk først, Chamax like etter. Han var kanskje den mest aparte i dette brokete selskapet. Med sine drøye to meter, var han ikke blant de høyeste av sin rase, men den fryktinngytende øglemannen med klubbe og skjold og glinsende skjell som dekket hele kroppen kunne skremme livet av et vanlig menneske, en dverg eller en stakkars alv.”

“Bak Chamax fulgte halvgiganten. En overkropp over de andre og med bøyd hode opp trappen. De tunge stegene skapte en lett nervøsitet blant de andre i laget. Det var viktig at de kunne overraske den onde magikeren i etasjen over.”

“Markus var klar til sin livs utfordring. Det kunne lett bli en kamp der han ville få en avgjørende rolle. Lagets vismann og magiker festet grepet rundt sin stav mens han fokuserte på det hans mentor hadde lært ham. Det lå magi i luften, og Markus hadde en tydelig skjerpet mine rundt øynene.”

“Tzirga dannet baktroppen. Hun var en mektig kriger som ikke var redd for å tre inn i gladiatorringen mot muskelbunter langt større enn henne selv. Få kunne behandle en stav slik som henne, og da tenker vi først og fremst på kampsituasjoner.”

“Og midt inne i denne gruppen av eventyrere tuslet det en hvit katt. Ildun strøk seg lett inntil leggrustningen til sin eier, men Sagan var for opptatt med å redde nærområdet fra en ond fare til å bry seg om sin følgevenns behov for oppmerksomhet.”

Stein satt fremoverbøyd ved andre enden av bordet. Han kikket ned på karakterarket og vurderte hvilken strategi han skulle bruke; Klubbe eller nærkamp? De var fem eventyrere i gruppen og i tillegg til Sagan brukte også Runes karakter Chamax en klubbe i kamp. Det kunne bli trangt og farlig for de andre karakterene i det øverste tårnrommet.

Tom satt der ganske så selvsikker. Med en slåsskjempe av en halvgigant som karakter, hadde han lite å frykte i kamp mot en eneste opponent. Trodde han.

Henning og Cathrine diskuterte hvordan karakterene burde gå inn i rommet og hvilken magi Markus burde bruke først. Cathrine var også usikker på om det faktisk var plass til Tzirga med staven i en kamp mot magikeren Soian Han.

Selv satt jeg bak skjermbrettet. Tårnet var tegnet ned til minste detalj. Soian Han var beskrevet på et karakterark akkurat som spillerkarakterene. Han burde være en god match for denne gruppen med relativt nye karakterer. Jeg hadde allerede skrevet opp hvilke besvergelser den onde magikeren ville benytte dersom han skulle bli overrasket, og i og med at spillerne klekket ut en god plan for å innta tårnet, ble Soian Han overrumplet.

Vi hadde lagt ut en matte på bordet. På denne var det tegnet tårnetasjene, og det var plassert ut små metallfigurer, en for hver karakter. Spillerne forklarte hva nettopp sin karakter ville gjøre som neste handling. De fungerte godt sammen som et lag der de satt rundt bordet og la sine strategier og taktikk.

“Sagen kjente forsiktig på den store eikedøren til den øverste etasjen. Den var ulåst. Eventyrerne telte stille til tre. Døren føk opp og Sagan stormet inn med Chamax hakk i hel. Halvgiganten kom trampende gjennom døren og fikk endelig rettet opp ryggen. Markus gikk rett inn og til høyre der han gjorde seg klar til sin første besvergelse. Bakerst i køen stod lagets kvinnelige kriger og lurte på hvordan hun skulle få gjort nytte for seg, for det var slett ikke plass til å vifte rundt med en stav der inne.”

“Eventyrerne kom inn i rommet mens Soian Han var midt inne i et rituale. Det tok ikke mange millisekundene før transen var brutt og magikeren fikk se innbruddstyvene – tre vilt fremmede gærninger hadde tatt seg inn tårnet hans. Med seg hadde de en stor øgle på to ben iført våpen og rustning og en kjempe som sikkert var en erstatning for et esel.”

“Den gamle var ikke vond å be. Besvergelser tok alltid litt tid å forberede, og her var sekundene svært dyrbare. Soian Han hadde rett og slett ikke tid til å kaste en forbannelse over inntrengerne. Han pekte på dem med sitt fremste våpen, en hanske av jern som gikk i ett med hans høyre hånd. Og med et ord på gammel-drakonsk skjøt det en flammestråle ut av fingertuppene og lyste opp hele rommet. Det var best å fjerne monsteret først. Chamax ble truffet midt i brystet og gikk ned for telling. Sagan bykset frem og angrep magikeren med bare nevene. Klubben lot han ligge på gulvet i fare for å slå ut en av sine kamerater ved et uhell.”

Stein plukket opp terningen, la den i terningkoppen og ristet godt. Det smalt i bordplata og han løftet forsiktig for å se hva resultatet ble. “Ha, jeg traff!” utbrøt han fornøyd. Jeg kastet en terning bak skjermbrettet for å se om magikeren klarte å hoppe unna. Som spilleder var det viktig å være helt ærlig, selv om terningkastene var skjult for spillerne. Et ærlig spill var et spennende og morsomt spill. Terningkastet viste at magikeren ikke klarte å komme unna angrepet.

Et nytt kast for å bestemme hvor Sagans spark landet. I magikerens høyre ben. Et lite sukk kunne høres blant spillerne da det siste terningkastet viste at skaden ikke ble så stor som de hadde håpet på.

Dermed var det halvgigantens tur. Den lange og trege armen bommet da Soian Han tok et lite skritt til siden.

Markus hadde brukt noen få sekunder på å gjøre klar sin besvergelse.

Henning kastet terningen for å se om magien var vellykket. Med Chamax i bakken, var spillerne glade for å høre at Sagan nå hadde ekstra magisk beskyttelse.

“Igjen pekte Soian Han på en motstander. Halvgiganten fikk ildstrålen rett i magen og falt om i smerter. Til tross for de kraftige lysglimtene i tårnrommet så situasjonen ikke så lys ut for eventyrgjengen.”

“Tzirga fikk bedre plass nå som øglemannen og halvgiganten lå nede for telling. Og med Markus i bakgrunnen var det bare henne og Sagan som kjempet. Hun med en eikestav og han med armer og ben.”

“Sagan fikk inn et spark i mageregionen, mens Tzirga ga magikeren en vond venstre arm. En ny besvergelse fra Markus gjengjeldte den varme velkomsten og sendte en ildkule mot Soian Han. Den hadde langt mindre virkning på ildmagikeren enn det Markus var vant til. Likevel var Soian Han tydelig preget av smerter mens han på nytt pekte sin hanske mot et offer, og Tzirga fikk smake hans vrede.”

“Fortvilet av sinne langet Sagan på nytt ut mot magikeren og fikk gitt ham en saftig ørefik. Det begynte å svartne for Soian Han. Han samlet seg i en siste kraftanstrengelse og fyret av et skudd mot sin argeste motstander. Ildstrålen ble så kraftig at den flerret igjennom Sagans bryst og etterlot seg et stort gapende svart sår tvers igjennom lærrustingen.”

“Markus var nå alene mot den mektige magikeren i tårnet. Motstanderen var på randen av å falle sammen og Markus følte at han nå hadde en siste sjanse til å redde seg selv og sine venner før også han fikk smake den onde hansken.”

Henning ristet kraftig og lenge på terningkoppen før han satte den bestemt ned i bordet. Han løftet den opp og terningen viste at den magiske besvergelsen var vellykket.

“Soian Han vred seg i smerte der han falt om mens han forsøkte å mane fram den siste rest av trolldom til ingen nytte. Ildun tittet nervøst frem fra bak eikedøren og trippet frem til sin herre og mester. Sagan lå der livløs og forbrent.”

“Markus gikk frem til Soian Han for å forsikre seg om at han var død. Han virket svært død, men Markus tok ingen sjanser. Med de spinkle bicepsene trakk han hansken av høyrehånden til liket. “Hm…”, tenkte han og forsøkte om den passet hans egen. Hansken virket merkelig god å ha på seg. Den strammet forsiktig, og deretter litt til. Markus ble nervøs og forsøkte å få den av, men den magiske hansken hadde fått en ny eier, og den satt som støpt på Markus sin høyre hånd.”

“Litt forfjamset over sin nye jernhånd gikk Markus fra venn til venn for å sjekke status på gruppen. De var alle forbrente, men kun en var borte. Sagan hadde mistet livet i Soian Hans tårn. Markus var ingen lege, og han kunne ikke hjelpe sine venner der de lå besvimte og skadde. Han løp så fort bena kunne klare ned trappene, ut inngangsdøren, nedover veien og ut av porten til borgmuren.”

“I tre kilometer løp han. Alene og bekymret for sine venners liv.”

“Vel fremme i den Flandycanske borgen møtte han Lamar. Den vise mannen hadde rekruttert dem til det farefulle oppdraget. Markus rablet historien og Lamar desifrerte så godt han kunne. Kort etter bar det tilbake opp på fjellet der Lamar fikk se de skadde i tårnrommet. Han forbandt de forbrente og konstaterte at Sagan var livløs.”

“Sagan hadde bodd i den Flandycanske grenseborgen i flere måneder og hadde blitt en nær venn av Lamar. Den gamle vise mannen hadde rukket å bli glad i den intelligente krigeren med det tydelige potensialet. Han bestemte seg for å ofre mye for vennskapet, og samlet sine magiske krefter om den ypperste av alle besvergelser; Gjenopplivingen.”

“I noe som minnet om en evighet holdt han sine hender på Sagan sitt bryst mens han mumlet uforståelige ord på et eldgammelt språk. Hans magiske krefter fylte Sagans bryst med liv, helt til hjertet endelig igjen begynte å slå.”

Eventyrerne fikk god medisinsk behandling og spillerne var godt fornøyde med å ha erobret tårnet og fjernet den onde magikeren fra nærområdet. Senere viste det seg at tårnet hadde en meget spesiell kjeller med huler og ganger og med monstre av ymse slag.

Spillerne bestemte seg for å annektere det som nå ble kalt for Sagans Tårn. Fra denne nye basen utforsket de først tårnets kjeller før de dro ut på andre spennende og farefulle oppdrag.

Detaljene i denne historien er sikkert ikke nøyaktige, men den gir et innblikk i en rollespillsesjon. Rollespill skulle gi meg mange år med inspirasjon og moro.